En selvutviklingsreise

Jeg tror mange av oss kjenner det lenge før vi klarer å innrømme det for oss selv. Den stille følelsen i kroppen. Uroen som ikke slipper taket. Den indre stemmen som hvisker at noe ikke er riktig, selv om vi prøver å forklare det bort. Vi gir flere sjanser. Vi håper litt til. Vi venter på at mennesker skal forstå, endre seg, ta ansvar eller møte oss på en annen måte. Og kanskje er det nettopp derfor det tar så lang tid. Fordi vi ikke bare skal ta et valg. Vi skal gi slipp på

Det er rart med de drømmene som ikke slipper taket. De du kan legge bort en stund. Skyve unna. Forklare deg ut av. Finne tusen grunner til at ikke passer akkurat nå. Men så dukker de opp igjen. Når det blir stille. Når du er alene med tankene dine. Når du ser noen andre gjøre det du innerst inne lengter etter. Eller når du kjenner den lille sorgen over at livet kanskje har blitt litt mer “burde” enn “vil”. Og kanskje har du også tenkt: Det hadde vært fint, men… Men jeg er for