Skammen og frykten for å starte på nytt 🌀

Jeg tror mange av oss kjenner det lenge før vi klarer å innrømme det for oss selv.

Den stille følelsen i kroppen. Uroen som ikke slipper taket. Den indre stemmen som hvisker at noe ikke er riktig, selv om vi prøver å forklare det bort. Vi gir flere sjanser. Vi håper litt til. Vi venter på at mennesker skal forstå, endre seg, ta ansvar eller møte oss på en annen måte.

Og kanskje er det nettopp derfor det tar så lang tid.

Fordi vi ikke bare skal ta et valg. Vi skal gi slipp på et helt bilde av hvordan vi trodde livet skulle være.

Jeg var 34 år da jeg endelig kom til det valget jeg innerst inne hadde visst lenge at jeg måtte ta. Jeg husker øyeblikket så tydelig. Jeg sto med en papirbunke i hendene. Papirer som viste hvor mye gjeld som var tatt opp med pant i barndomshjemmet mitt. I tillegg var det gjeld i mitt navn.

Jeg husker at jeg slapp hele bunken i gulvet.

Det var som om noe i meg også slapp taket akkurat da.

Jeg sa: nok er nok.

Ikke på en sterk og selvsikker måte, slik man kanskje skulle ønske at slike øyeblikk føltes. Det var ikke slik. Jeg hadde ikke en ferdig plan. Jeg hadde ikke kontroll. Jeg hadde ikke en trygg vei videre. Jeg visste faktisk at dersom jeg gikk da, kunne jeg risikere å “bo i telt”.

Men jeg visste også at jeg ikke kunne bli.

Jeg hadde mistet tellingen på hvor mange sjanser jeg hadde gitt. Hvor mange ganger jeg hadde håpet. Hvor mange ganger jeg hadde forsøkt å forstå, forklare, tilgi, hjelpe, fikse og holde sammen noe som egentlig rev meg mer og mer i stykker. Mange har kanskje erfart spilleavhengighetens baksider med rus, sjalusi og kontroll.

Og samtidig raste flere ting rundt meg. I samme periode mistet jeg jobben på grunn av for lite ressurser i skolen. Jeg var kronisk syk. Økonomien var usikker. Fremtiden var usikker. Kroppen var sliten. Hodet var fullt.

Likevel var det noe i meg som visste.

Av en eller annen grunn hadde jeg en stille tro på at alt ville ordne seg til det beste for meg. Jeg visste ikke hvor den troen kom fra. Jeg hadde ikke språk for det da. Jeg visste ikke hva “det beste” betydde, eller hvordan livet skulle kunne legge seg til rette etter alt dette. Men det var som om noe dypere i meg visste at dette ikke var slutten.

Det var begynnelsen på noe annet.

Noe sannere.

Noe friere.

Noe som faktisk var mitt.

Jeg tror ikke jeg er alene om å komme til et slikt punkt i livet. Jeg ser det også blant klientene mine. Mange kommer til et sted der det gamle ikke lenger kan bæres. Der det som en gang føltes trygt, ikke lenger er trygt. Der det vi har klamret oss fast til, begynner å koste oss mer enn vi klarer å betale med oss selv.

Det kan handle om en relasjon. En jobb. Familie. Økonomi. Helse. Gamle mønstre. En rolle vi har spilt så lenge at vi nesten tror den er personligheten vår.

Og det er sjelden pent når vi står midt i det.

Det ser ikke nødvendigvis ut som mot. Det kan se ut som kaos. Tårer. Sinne. Søvnløse netter. Skam. Frykt. Papirer på gulvet. En kropp som skjelver. En stemme som sier “jeg klarer ikke mer”, selv om vi ikke aner hva som kommer etterpå.

Det er også den delen vi ofte ikke snakker så høyt om.

Skammen.

Skammen over å måtte begynne på nytt. Skammen over å ha blitt værende så lenge. Skammen over alt vi ikke så, eller kanskje så, men ikke klarte å handle på. Skammen over å tenke: Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Og så kommer alle spørsmålene.

Er det meg det er noe galt med?

Burde jeg forstått det tidligere?

Hva vil andre tenke?

Hvordan kan mennesker behandle noen så dårlig?

Ser de det ikke selv?

Mener de virkelig at dette er greit?

Jeg tror mange av oss blir sittende fast i behovet for at andre skal forstå hva de har gjort. Vi venter på en unnskyldning. En forklaring. Et tegn på at de også ser det vi ser. Ikke nødvendigvis fordi en unnskyldning kan reparere alt, men fordi vi tror den skal gi oss noe tilbake.

Verdighet.

Bekreftelse.

Egenverd.

En følelse av at vi ikke innbilte oss det. At det faktisk var vondt. At vi ikke var vanskelige, svake, for sensitive eller krevende. At noen andre også kan si: “Jeg ser hva jeg gjorde. Jeg forstår at det såret deg.”

Men den unnskyldningen kommer ikke alltid.

Og kanskje er noe av det vondeste akkurat det. Å forstå at vi ikke kan vente på at andre skal gi oss verdien vår tilbake. Vi kan ikke gjøre vår egen helbredelse avhengig av at noen andre våkner. Noen mennesker kommer aldri til å møte oss i det vi trengte å bli møtt i.

Jeg er veldig glad i sitatet: “Mennesker kan bare møte deg på det nivået de har møtt seg selv.”

For meg har det blitt en slags ro i den setningen. Ikke fordi den unnskylder dårlig behandling. Det gjør den ikke. Men fordi den hjelper meg å forstå hvorfor noen mennesker ikke klarer å ta ansvar. Hvorfor de ikke klarer å se sin egen rolle. Hvorfor de heller skylder på andre, bagatelliserer eller går i forsvar, enn å møte sannheten i seg selv.

Noen mennesker har ikke møtt sine egne sår. Da klarer de ofte heller ikke å møte våre.

Noen har ikke lært å ta ansvar. Da kan de heller ikke gi oss den ansvarligheten vi lengter etter.

Noen har ikke kontakt med sin egen smerte. Da kan de heller ikke romme vår.

Det betyr ikke at det ikke gjorde vondt. Det betyr ikke at det var greit. Men det betyr at vi kan slutte å stå med åpne hender foran mennesker som ikke har noe å gi oss.

Vi kan begynne å vende blikket hjem igjen.

Til oss selv.

I dag tenker jeg ofte at mennesker vi møter, kan ha ulike roller i livet vårt. Noen kommer for å elske oss. Noen kommer for å støtte oss. Noen kommer for å speile oss. Og noen kommer for å vekke oss.

Noen relasjoner er ikke ment å vare livet ut. Noen er ment å lære oss noe vi aldri kunne lært på en enkel måte.

Det er slik jeg ofte ser på karmiske relasjoner. Ikke som en straff, men som en kraftfull læremester. En relasjon som treffer noe gammelt i oss. Noe uforløst. Et mønster vi kanskje har båret lenge. Et sted der vi har forlatt oss selv for å bli valgt, elsket, akseptert eller trygg.

Karmiske relasjoner kan være intense. De kan føles vanskelige å gå fra, selv når de gjør vondt. Det kan være som om noe i oss hele tiden håper at det skal bli annerledes denne gangen. At vi endelig skal bli sett. Endelig bli valgt. Endelig få den kjærligheten vi har prøvd så hardt å fortjene.

Men kanskje er ikke lærdommen alltid at vi skal få kjærligheten fra dem.

Kanskje er lærdommen at vi skal gi den til oss selv.

Kanskje lærer noen mennesker oss egenkjærlighet ved å vise oss hva kjærlighet ikke er. Kanskje lærer de oss grenser ved å tråkke over dem. Kanskje lærer de oss selvrespekt ved å få oss til å kjenne hvor vondt det er å leve uten den.

Og kanskje lærer de oss å velge oss selv, nettopp fordi de ikke gjorde det.

For min del måtte jeg se hvor mye jeg hadde ofret av meg selv i håp om at ting skulle bli bedre. Jeg måtte se den lille pleaseren i meg. Hun som ville hjelpe. Fikse. Forstå. Glatte over. Holde ut. Hun som trodde at hvis hun bare var snill nok, tålmodig nok og sterk nok, så ville andre mennesker en dag møte henne med samme omsorg tilbake.

Men det var på tide å slutte å forlate meg selv.

Det var på tide å begynne å ta vare på meg.

I dag forstår jeg hvor viktig det valget var. Jeg tok det for åtte år siden, men jeg kan fortsatt kjenne alvoret i det. Jeg måtte det, rett og slett, for å overleve. Ikke bare på utsiden, men på innsiden. Jeg måtte ut av gamle, usunne mønstre. Jeg måtte slutte å leve i lojalitet til noe som brøt meg ned. Jeg måtte slutte å vente på at noen andre skulle gi meg tillatelse til å få det bedre.

Jeg hadde et stort behov for vekst.

Og vekst ser ikke alltid ut som lys og letthet. Noen ganger ser vekst ut som sammenbrudd. Som tap. Som brudd. Som en fremtid du ikke klarer å se konturene av ennå. Noen ganger begynner vekst med at alt det falskt trygge faller bort.

Den falske tryggheten er kanskje noe av det vanskeligste å gi slipp på. For selv når noe gjør vondt, kan det kjennes trygt bare fordi det er kjent. Vi vet hva vi har, selv om det tapper oss. Vi kjenner smerten. Vi kjenner rollen vår. Vi kjenner mønsteret.

Det ukjente kan føles farligere enn det vonde vi allerede lever i.

Men noen ganger er det ukjente ikke farlig.

Noen ganger er det bare nytt.

Og noen ganger er det akkurat der friheten ligger.

Når jeg ser tilbake, ser jeg ikke lenger bare alt jeg mistet. Jeg ser også alt jeg fikk tilbake.

Meg selv.

Stemmen min.

Grensene mine.

Verdigheten min.

Troen min.

En dypere kontakt med det i meg som faktisk vet, selv når hodet ikke har oversikt.

Kanskje er det nettopp dette slike prosesser kommer for å vise oss.

At det ikke er svakt å starte på nytt.

At det ikke er skamfullt å innrømme at noe ikke lenger er riktig for oss.

At det ikke er et nederlag å velge seg selv, selv om andre ikke forstår valget vårt.

Kanskje er en av de største diamantene vi kan ta med oss, at vi ikke trenger å vente på en unnskyldning for å begynne å hele. Vi trenger ikke at andre mennesker bekrefter smerten vår for at den skal være sann. Vi trenger ikke at noen tar ansvar før vi selv får lov til å gå videre.

En annen diamant er å forstå at alt vi opplever, også det vonde, kan lære oss noe om oss selv. Det kan vise oss hvor grensene våre går. Hva vi ikke lenger vil bære. Hvilke mønstre vi er klare for å bryte. Hva kjærlighet ikke er. Og kanskje aller viktigst: hva kjærlighet til oss selv faktisk betyr.

For noen ganger møter vi mennesker som lærer oss egenverdi ved å få oss til å kjenne hvordan det føles å miste den. Noen lærer oss selvrespekt ved å vise oss hvor vondt det er å leve uten. Noen lærer oss grenser ved å tråkke over dem. Og selv om lærdommen kan være smertefull, kan den også bli et vendepunkt.

Så hvis du som leser dette står i en prosess der livet ditt føles utrygt, uklart eller i oppløsning, håper jeg du husker dette:

Det som faller fra hverandre, er ikke alltid ment å bli med deg videre.

Noen ganger mister vi ikke livet vårt.

Vi mister bare det som sto i veien for det livet som faktisk var ment for oss.

Og kanskje starter det ikke med store planer, full oversikt eller total trygghet.

Kanskje starter det bare med en liten, stille setning inni deg:

Nok er nok.

Jeg velger meg selv nå.

Og det kan være mer enn nok til at et nytt liv begynner å åpne seg 💜