Hva om du faktisk hadde gitt drømmen en sjanse?

Det er rart med de drømmene som ikke slipper taket.

De du kan legge bort en stund. Skyve unna. Forklare deg ut av. Finne tusen grunner til at ikke passer akkurat nå.

Men så dukker de opp igjen.

Når det blir stille.

Når du er alene med tankene dine.

Når du ser noen andre gjøre det du innerst inne lengter etter.

Eller når du kjenner den lille sorgen over at livet kanskje har blitt litt mer “burde” enn “vil”.

Og kanskje har du også tenkt:

Det hadde vært fint, men…

Men jeg er for gammel.

Men jeg har ikke råd.

Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Men hva om jeg ikke får det til?

Men hva vil andre si?

Jeg tror vi ofte kaller det fornuft, når det egentlig er frykt.

Frykt for å mislykkes.

Frykt for å bli synlig.

Frykt for å velge noe som ikke alle forstår.

Frykt for å oppdage at vi kanskje kunne mer enn vi trodde.

For det er ganske skummelt å gi en drøm plass. Ikke bare tenke på den, men faktisk begynne å lytte til den. Ta den på alvor. Kjenne etter hva den prøver å fortelle.

Og kanskje handler det ikke om å kaste alt opp i luften over natten. Kanskje handler det bare om å slutte å avvise deg selv hver gang lengselen banker på.

For hva om den drømmen ikke er tilfeldig?

Hva om den stadig kommer tilbake fordi den peker mot noe i deg som ønsker å leve litt mer sant?

Jeg vet ikke hvordan veien blir for deg. Ingen gjør det.

Men jeg vet at det kan gjøre vondt å se tilbake og kjenne på alt vi aldri ga oss selv lov til å prøve.

Alt vi utsatte.

Alt vi pakket bort.

Alt vi kalte umulig, før vi i det hele tatt hadde gitt det en sjanse.

Så kanskje trenger du ikke å være helt klar.

Kanskje trenger du ikke å ha hele planen.

Kanskje trenger du ikke å vite hvordan alt skal gå.

Kanskje holder det å begynne med ett ærlig spørsmål:

Hva om jeg faktisk hadde gitt drømmen min en sjanse?

Ikke en gang i fremtiden.

Ikke når alt er perfekt.

Men nå.

For noen drømmer kommer ikke tilbake gang på gang uten grunn 💛