Når frykten får styre

Når frykten får styre – og hvordan vi lærer å gå videre likevel

Du vet den følelsen når du venter på å føle deg helt trygg før du tar det neste steget?

Når du tenker: "Jeg gjør det når jeg ikke er redd lenger"?

Eller en mer innpakket tanke som;

"Jeg bare venter litt til"

"Det haster jo ikke"

"Jeg må bare bli litt bedre først"

Jeg har tenkt mye på dette i det siste

Hvor mange som har vært gjennom mye

Som setter spor

Mange lærer tidlig at frykt og kjærlighet ofte går hånd i hånd

Ofte kan vi føle på dette som voksne når vi står ved et veiskille

Vi ønsker å endre karriere, åpne seg for nye relasjoner, men vi venter

Venter på å føle seg "klar nok", "modig nok", "trygg nok"

Hvor mange ganger har vi ikke utsatt noe viktig fordi jeg ventet på at frykten skulle forsvinne?

Men her er det jeg har begynt å forstå:

Hvis vi alltid hadde ventet på å bli kvitt frykten før vi gjorde noe meningsfylt, ville vi kanskje aldri gjort det i det hele tatt.

Så hva om vi har misforstått hele greia?

Hva om det ikke handler om å bli kvitt frykten, men om å velge å handle med den ved vår side?

Hva om ekte trygghet ikke kommer fra å kontrollere alt rundt oss, men fra å vite at vi kan støtte oss selv – uansett hva som skjer?

Vi får aldri fullstendig visshet

Vi har aldri total kontroll

Det eneste vi virkelig kan stole på, er vår evne til å møte oss selv med ærlighet og omsorg – selv når følelsene er rotete og ubehagelige

Så hvis du – som meg – har ventet på å føle deg helt klar før du tar det neste steget, la dette være din lille påminnelse:

Du har lov til å gå videre likevel

Frykten din trenger ikke være en hindring

Den kan være en del av reisen

Og kanskje, bare kanskje, er det nettopp i det øyeblikket du velger å gå – selv med skjelvende hender og usikre steg – at livet virkelig begynner.