Mitt møte med det indre barnet

Mitt møte med det indre barnet var nok det som endret hele livet mitt

Jeg hadde nok følt lenge at det ikke var noe som stemte

Men jeg fikk heller ikke tak på hva det var

Jeg ble liksom bare gående i det

Før det sakte men sikkert ulmet noen boblende følelser og reaksjoner på hendelser

Så mye at det en dag skapte refleksjon over hva som foregikk inni meg

Det boblet liksom over av følelser jeg ikke forsto

Men jeg forstå at de forsøkte å fortelle meg noe

At noe ikke var riktig

Jeg følte på at det var en kobling mellom dagens følelser og utfordringer til noe lenger tilbake i tid som jeg ikke fikk helt tak på

Jeg følte meg ikke hjemme der jeg var

Jeg følte meg ikke ivaretatt eller trygg

Jeg følte meg ikke respektert

Jeg var usikker på om jeg var elsket, eller om det bare var en besettelse

Og ja, jeg hadde nå møtt han som skulle trigge alle disse følelsene og mønstrene

Ved å nettopp gå i mot alle verdiene som var viktig for meg

Det var nok en mening med at det en dag skulle ta slutt

Ta slutt på å leve i denne hverdagen

Tiden for refleksjon

Å ta et blikk innover

Å bli kjent med meg selv

Tiden for å stå opp for meg selv

Tiden for å respektere meg selv

Tiden for å bryte ut

Men hva var mønstret mitt?

Hva var lærdommen min?

Hva var linken mellom nåtiden og barndommen min?

Desto lenger ut i prosessen jeg kom, desto flere mønster kom på overflaten.

Jeg har jo hatt et generelt mønster i menn, samme mann i ulik forkledning.

Hvorfor «godtok» jeg å bli behandlet så dårlig?

Hvorfor ga jeg sjans på sjans til jeg selv gikk til grunne?

Hvorfor ble jeg ikke sett og hørt når jeg uttrykte hva som var viktig for meg?

Hvorfor tiltrakk jeg meg disse type menneskene?

I det store bilde reflekterte disse faren min

Det er denne relasjonen jeg ble først kjent med som liten

Ironisk så er det dette som var «trygt» for meg

Ja, faren min var emosjonelt utilgjengelig

Litt inn og ut ettersom det passet seg

Lett påvirkelig av andre rundt seg

Et sterkt ego

Ingen ansvar for egne handlinger

I kombinasjon med mamma sin fødselsdepresjon (frem til jeg var 10), så ble det en sterk start på livet

(Viktig å minne på at vi som foreldre gjør det beste vi kan ut ifra der vi er. Dette handler ikke om foreldrene våre, men hva vi skal lære oss i dette livet).

Hva gjør dette med verdikompasset til et lite barn?

Hvilken grunnmur hadde jeg for trygghet og kjærlighet?

Overbevisningen min ble nok at verdien min var for lav til å være prioritert

Til å være elsket

Til å være bra nok

For hver runde jeg følte meg dårlig behandlet ble det lovet bedring

Det var jo ikke annet jeg heller ville ha

Og en dag måtte det jo endre seg

Men det gjorde det aldri

Det gjør det sjeldent

Du får det du ser

En kjekk lekse

Og jeg tror oppriktig man får samme lekse frem til at man lærer dem

Tilslutt kan den bli så ille, at du ikke klarer å unngå den lenger

Min lærdom skulle bli å elske meg selv

Elske meg selv nok til å slutte å godt å bli dårlig behandlet

Elske meg selv nok til å bryte giftige relasjoner

Elske meg selv nok til å sette sunne grenser

Elske meg selv nok til å ta vare på meg

Elske meg selv nok til å se min egen verdi

Elske meg selv til å skape meg det livet jeg ønsker meg