Når andres kaos banker på døren din 💚

Har du noen gang gått fra en samtale og kjent at hele energien din har forandret seg?

Du hadde det egentlig helt fint, men så kom en kommentar, en reaksjon, en beskyldning eller et drama du aldri hadde tenkt å være en del av.

Og plutselig sitter du der med uro, frustrasjon eller sinne over noe som ikke engang var ditt da dagen startet.

Når ble den andres uro din? Og kanskje enda viktigere – hvorfor tok du den imot?

Vi mennesker møter ikke bare hverandre gjennom det som skjer akkurat nå.

Vi møter hverandre gjennom erfaringene våre, sårene våre, frykten vår og historiene vi bærer med oss.

Og noen ganger ser vi kanskje ikke mennesket foran oss slik det faktisk er. Vi ser det gjennom våre egne sår.

Det er kanskje noe av det mest interessante med projeksjoner.

At det vi ikke har møtt, erkjent eller helet i oss selv, noen ganger kan bli lagt over på et annet menneske.

Vi kan tillegge andre intensjoner de aldri hadde. Se egenskaper i dem som egentlig vekker noe i oss selv.

Gjøre dem ansvarlige for følelser som startet lenge før de kom inn i bildet.

Og vi gjør det alle sammen.

Bevisst eller ubevisst.

Derfor tror jeg det er viktig å være forsiktig med å tenke at alt som føles urettferdig bare er «andres projeksjoner».

For kanskje er det noe der jeg trenger å se? Kanskje traff ordene et sår i meg?

Kanskje har jeg faktisk gjort noe jeg trenger å ta ansvar for?

Men hva når du har stoppet opp og virkelig sett? Når du har våget å stille deg selv de vanskelige spørsmålene?

Når du har undersøkt din egen rolle og fortsatt kjenner: Dette er ikke mitt.

Hva gjør vi da?

For det kan være utrolig krevende å bli projisert på. Særlig når et annet menneske forteller deg hvem du er, hva du føler, hva du mente eller hvilke intensjoner du hadde.

Da våkner ofte et sterkt behov i oss for å forsvare oss.

Nei, det var ikke sånn.Det var ikke det jeg mente.Du kjenner meg ikke. Og kanskje forklarer vi oss én gang. Så én gang til. Og enda en.

Men hva skjer når et menneske allerede har bestemt seg for hvilken rolle du skal ha i historien deres?

Hvor lenge skal du stå og forsvare deg mot en versjon av deg selv du ikke engang kjenner igjen?

Kanskje det å stå i sin egen energi noen ganger handler om å tåle akkurat dette.

Å bli misforstått.

Å vite at et annet menneske har et bilde av deg som ikke stemmer med ditt eget.

Å kjenne behovet for å korrigere det – uten nødvendigvis å gjøre det.

For vi kan ikke kontrollere hvilket bilde andre mennesker skaper av oss.

Vi kan bare være ærlige om hvem vi selv velger å være.

Og kanskje er det nettopp derfor selvrefleksjonen er så viktig.

For når jeg kjenner meg selv, blir det lettere å skille.

Dette traff fordi det er noe her jeg trenger å se. Eller: Dette kjenner jeg ikke igjen som mitt.

Det betyr ikke at vi avviser kritikk.

Det betyr at vi undersøker den før vi tar den inn. Er dette sant for meg? Finnes det noe her jeg kan lære av? Er det noe jeg trenger å beklage? Eller forsøker jeg akkurat nå å overbevise et annet menneske om hvem jeg er?

For kanskje trenger ikke alt som blir kastet mot oss å bli plukket opp.

Noen ganger kan vi la det ligge. Ikke med sinne. Ikke med behovet for å bevise at den andre tar feil.

Men med en stille visshet: Jeg har sett på min del.Jeg tar ansvar for det som er mitt. Resten lar jeg bli hos deg.

Det er kanskje en av de vanskeligste grensene vi kan sette.

For projeksjoner kan hekte seg fast dersom de treffer behovet vårt for å bli forstått.

Vi begynner å gruble. Spiller samtalen om igjen. Tenker på hva vi burde sagt. Lurer på hvordan noen kan tro dette om oss. Og plutselig har vi tatt den andres historie om oss med hjem. Kanskje er spørsmålet da: Hvorfor trenger jeg så sterkt at dette mennesket ser meg riktig?

Hva ville skjedd dersom jeg lot dem misforstå? Kan jeg fortsatt stå stødig i hvem jeg er?

Kan jeg stole på min egen opplevelse uten at alle andre bekrefter den?

For å stå i sin egen energi betyr ikke å lukke øynene for seg selv.

Tvert imot. Det krever kanskje at vi tør å se oss selv enda ærligere. Våre egne sår. Våre egne triggere. Våre egne projeksjoner. Vår egen rolle. Men når vi har gjort det, trenger vi kanskje heller ikke bære resten.

Og det er her intuisjonen kan få plass.

Ikke den høylytte stemmen som desperat vil bevise at vi har rett.

Men den roligere stemmen under alt sammen. Den som kanskje sier: Her har du noe å lære. Eller: Dette tilhører ikke deg.

Kan vi bli stille nok til å høre forskjellen? For ikke alle konflikter trenger et svar. Ikke alle beskyldninger trenger et forsvar. Ikke alle misforståelser trenger ti forklaringer. Og ikke alle menneskers oppfatning av deg trenger å bli korrigert.

Noen ganger er det mest voksne vi kan gjøre å være tydelige, ta ansvar for vår del og så stoppe. Ikke gå inn i neste runde.

Ikke samle mennesker på vår side. Ikke svare med nye beskyldninger. Ikke begynne å projisere tilbake. Bare stoppe.

For kanskje er det akkurat der mønsteret brytes. Når vi ikke sender energien tilbake.

Når vi ikke gjør andres uro til vår uro.

Når vi ikke lar deres historie bli vår sannhet.

Og kanskje er det dette det egentlig betyr å stå stødig i seg selv.

Å kunne møte et annet menneskes kaos uten å måtte bli en del av det.

Å kunne se på seg selv uten å ta på seg alt.

Å kunne si unnskyld når noe er vårt, og sette en grense når det ikke er det.

Å forstå at vi ikke trenger å bevise hvem vi er for alle mennesker vi møter.

Så neste gang noen legger noe på deg, kanskje du kan stoppe før du tar det imot. Er dette mitt?Er det noe her jeg trenger å se?

Eller ser dette mennesket meg akkurat nå gjennom noe i seg selv?

Og hvis det ikke er ditt?

Kanskje du ikke trenger å kjempe for å gi det tilbake.

Kanskje du bare kan la være å plukke det opp. 💚