Hva om det du kjemper mot i deg selv, har noe å fortelle deg? 🔥
- 12. aug.
- 5 min lesing
Vi har vel alle sider ved oss selv som vi gjerne skulle vært foruten.
Overtenkingen, uroen, behovet for kontroll, frykten for å bli avvist, sjalusien, sinne, behovet for bekreftelse eller den dårlige samvittigheten som kommer snikende når vi endelig forsøker å sette en grense.
De samme reaksjonene kan dukke opp igjen og igjen, selv etter at vi har jobbet mye med oss selv og egentlig trodde vi var ferdige med akkurat dette.
Når vi begynner å jobbe med selvutvikling, er det lett å gjøre også disse sidene av oss selv til et nytt prosjekt.
Vi skal lære oss å gi slipp, slutte å overtenke, bli tryggere, sette bedre grenser og ikke lenger være så opptatt av hva andre mennesker tenker om oss.
Vi ønsker jo å utvikle oss, og det er i utgangspunktet en god ting.
Men jeg tror det er verdt å stoppe opp innimellom og spørre oss selv hva det egentlig er vi forsøker å oppnå.
For når ble selvutvikling synonymt med å luke bort alle sidene ved oss selv som vi synes er vanskelige?
Hva om vi noen ganger stiller feil spørsmål? Hva om spørsmålet ikke først og fremst er hvordan vi kan bli kvitt en reaksjon, men hvorfor den er der?
For det er en tanke jeg stadig kommer tilbake til: Kanskje noen av de sidene ved deg som du har brukt mest energi på å forandre, en gang var det som hjalp deg med å håndtere livet.
Et barn lærer seg ikke nødvendigvis å lese rommet fordi det er «for sensitivt».
Det kan ha lært seg å lese rommet fordi det en gang var viktig å vite hvilken stemning som ventet.
Et sterkt behov for kontroll trenger heller ikke handle om at vi er vanskelige eller rigide. Kanskje kontroll en gang var det nærmeste vi kom følelsen av trygghet.
Kanskje vi lærte oss å tilpasse oss fordi det ga oss kjærlighet, anerkjennelse eller tilhørighet. Kanskje vi ble flinke til å ta vare på alle andre fordi vi tidlig oppdaget at det var enklere enn å kjenne etter hva vi selv trengte.
Og kanskje muren rundt hjertet ikke ble bygget fordi vi ikke ønsker nærhet, men fordi vi en gang erfarte hvor vondt nærhet kunne gjøre.
Vi vurderer ofte reaksjonene våre ut fra den vi er i dag, samtidig som kroppen, følelsene og underbevisstheten vår bærer med seg historien om den vi en gang måtte være.
Når vi begynner å se oss selv på denne måten, skjer det noe med spørsmålene vi stiller.
I stedet for å lure på hvorfor vi fremdeles reagerer sånn, kan vi begynne å undre oss over hvorfor akkurat denne reaksjonen ble nødvendig i utgangspunktet.
Og akkurat her synes jeg selvutvikling blir ekstra interessant.
For vi kan lese bøker, gå på kurs, meditere, jobbe med det indre barnet og bli utrolig bevisste på egne mønstre, samtidig som vi ubevisst fortsetter å avvise deler av oss selv.
Vi bare gjør det i en litt penere innpakning. Innerst inne kan budskapet fortsatt være at når jeg bare har bearbeidet dette, sluttet å bli trigget, lært å sette grenser, sluttet å trenge bekreftelse og endelig klart å gi slipp, da skal jeg være den jeg egentlig burde være.
Men er det egentlig selvutvikling?
Eller har vi bare funnet en ny måte å fortelle oss selv at den vi er akkurat nå, ikke er helt bra nok?
For meg handler skyggearbeid mye om å våge å vende seg mot det vi vanligvis ønsker å vende oss bort fra.
Det handler om de sidene vi skjuler, reaksjonene vi skammer oss over, følelsene vi synes vi ikke burde ha og behovene vi kanskje lærte tidlig at det ikke var plass til.
Det interessante er at det vi skyver ned sjelden forsvinner.
Det finner gjerne andre måter å gjøre seg synlig på.
Gjennom relasjonene våre, gjennom menneskene som trigger oss, gjennom kroppen vår eller gjennom situasjoner vi merkelig nok ser ut til å havne i gang på gang.
Kanskje er det derfor noen mønstre følger oss så lenge.
Ikke nødvendigvis fordi vi har mislyktes med å utvikle oss, men fordi vi har vært så opptatt av å få dem til å forsvinne at vi aldri virkelig har lyttet til hva som ligger bak dem.
Neste gang du merker en reaksjon i deg som du vanligvis skulle ønske du kunne skru av, kan det derfor være interessant å forsøke noe annet.
Bli værende litt i den.
Ikke for å la den styre deg, men for å være nysgjerrig på den.
Hva er det jeg egentlig er redd for akkurat nå? Hva tror en del av meg kommer til å skje?
Hva trenger jeg?
Hvor har jeg kjent denne følelsen tidligere?
Og kanskje et av de mest interessante spørsmålene av dem alle: Hvor gammel føler jeg meg egentlig akkurat nå?
For noen ganger er det ikke den voksne delen av oss som reagerer. Plutselig står vi ansikt til ansikt med en mye yngre versjon av oss selv. En som fortsatt er redd for å bli forlatt, som tror hun må være flink for å bli elsket, som lærte at egne behov skapte problemer, eller som aldri fikk oppleve at følelsene hennes kunne få eksistere uten å måtte forklares eller forsvares.
Når vi møter disse delene av oss selv, tror jeg ikke de trenger enda en stemme som forteller dem at de må skjerpe seg, utvikle seg eller komme seg videre.
Kanskje trenger de først og fremst å erfare at den voksne versjonen av oss ikke forlater dem denne gangen.
Vi snakker mye om å bli den beste versjonen av oss selv, og det handler også om å tørre å møte oss selv i dybden.
For kanskje handler ikke selvutvikling bare om å legge til noe nytt.
Kanskje handler den minst like mye om å skrelle bort det vi har samlet på veien.
Gamle sannheter om hvem vi er, roller vi har tatt, forventninger vi har forsøkt å leve opp til og beskyttelsesmekanismer vi en gang trengte, men som ikke lenger tjener oss på samme måte.
Lag for lag kan vi begynne å oppdage hvem som finnes under alt dette.
Kanskje vi ikke er her for å konstruere en ny og forbedret versjon av oss selv.
Kanskje en del av reisen faktisk handler om å finne tilbake til den vi var før frykten begynte å ta så mange av valgene våre, før vi lærte å gjøre oss mindre, før vi sluttet å stole på det vi kjente inni oss og før verden fikk så mye å si om hvem vi burde være.
Det betyr ikke at vi skal la gamle mønstre få fortsette å styre livene våre.
Det betyr heller ikke at alt vi bærer med oss skal aksepteres uten at vi tar ansvar for hvordan det påvirker oss selv og andre.
Men det kan være en stor forskjell på å forandre noe fordi vi avviser det, og å forandre noe fordi vi endelig forstår det.
Kanskje kan vi først virkelig gi slipp på enkelte mønstre når vi forstår hvorfor vi en gang holdt så hardt fast i dem.
Så neste gang den gamle reaksjonen kommer, den du trodde du var ferdig med og som får deg til å tenke «ikke dette igjen», kan du kanskje stoppe opp et øyeblikk før du forsøker å skyve den bort.
Ikke spør hva som er galt med deg fordi den fortsatt finnes der.
Spør heller hva den prøver å fortelle deg.
Og kanskje kan du ta med deg dette spørsmålet videre:
Hvilken side ved deg selv har du brukt år på å prøve å forandre, uten noen gang å spørre hvorfor den oppsto? 💚


Kommentarer