Å si nei med kjærlighet:

En refleksjon om grenser og egenverd 🛑💜

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Hvor ofte sier vi «ja» når hjertet vårt roper «nei»?

Det skjer nesten umerkelig

Vi smiler, nikker, tilpasser oss

Vi setter andres behov foran våre egne, ofte med den beste intensjon – vi vil være snille, hjelpsomme, til stede

Men etterpå sitter vi igjen med en ur

En liten indre stemme som hvisker: «Hva med meg?»

Det tok tid før jeg forsto at dette ikke handler om godhet

Det handler om selvforsømmelse

Å være en «people-pleaser» kan se ut som omsorg, men det er ofte et mønster som springer ut fra frykt

Frykt for å bli avvist, mislikt, eller ikke være nok

Og når vi lever i dette mønsteret, mister vi kontakten med vår egen indre fred

Vi sier ja til alt og alle, men glemmer å si ja til oss selv

Grenser har lenge vært et vanskelig tema for meg

Jeg har forvekslet dem med avvisning

Jeg har vært redd for at et «nei» skulle såre noen

Men det jeg har begynt å forstå, er at grenser ikke handler om å skyve folk bort – de handler om å skape rom for det som virkelig betyr noe

Og det inkluderer meg

Å sette en grense er en handling av egenkjærlighet

Det er å si: «Jeg respekterer meg selv nok til å beskytte min energi, min tid, og min indre ro.»

Det er ikke egoistisk

Det er nødvendig

I dag spør jeg meg selv: Hvilken grense er viktig for meg?

Kanskje det er å si nei til en invitasjon jeg ikke har overskudd til

Kanskje det er å ta en pause fra sosiale medier

Kanskje det er å be om hjelp, i stedet for å bære alt alene

Uansett hva det er, vet jeg én ting:

Når jeg setter grenser, velger jeg meg selv

å herregud hvor godt det er