Skammen ingen snakker om: når du ga for mange sjanser og mistet deg selv

Når vi snakker om skam, tenker mange på skam over å ha gjort noe galt. Men det finnes en annen type skam som kan være like ødeleggende, og som ofte blir mer ensom fordi den ikke passer inn i de vanlige historiene om “skyld”.

Det er skammen som kommer når vi har gitt noen for mange sjanser.

Skammen som vokser etter at vi har båret, forklart, håpet, tilgitt, blitt igjen – så lenge at vi nesten går til grunne. Og når vi endelig ser oss selv utenfra, kommer den harde tanken:

Hvordan kunne jeg være så dum?

Det er en brutal tanke, fordi den treffer rett i det som egentlig var vakkert i deg. I det som gjorde at du ble. Kanskje var det empati. Kanskje var det lojalitet. Kanskje var det et håp som ikke ville gi opp mennesket bak handlingene. Kanskje var det en tro på at kjærlighet kan gjøre noe med oss, at hvis vi bare møter det vonde med nok varme, så mykner det. Mange som bærer denne skammen, bærer den nettopp fordi de har et stort hjerte.

Skammen kommer sjelden av at du manglet intelligens. Den kommer ofte av at du manglet et kart.Eller mer presist: Du hadde et kart som en gang var nødvendig. For noen av oss startet dette tidlig. Vi lærte at tilhørighet kostet noe. At kjærlighet måtte fortjenes gjennom å være snill, forståelsesfull, lett å ha med å gjøre. At det tryggeste var å være den som roer ned, den som tåler, den som ikke lager problemer. Kanskje lærte du at dine behov var mindre viktige enn å holde fred. Kanskje lærte du at det å forlate er det samme som å svikte. Da blir det å gi en sjanse til ikke bare en beslutning, men en identitet: Jeg er ikke en som gir opp mennesker.

Problemet er ikke kjærligheten i det. Problemet er når kjærligheten blir uten grenser. Når du blir værende så lenge at du må gjøre deg mindre for å få plass. Når du begynner å tvile på ditt eget blikk, din egen magefølelse, din egen rett til å si stopp. Når du til slutt merker at du ikke bare gir sjanser til den andre – du tar dem fra deg selv.

Skam kjennes ofte i kroppen før den blir til ord. Den kan komme som et sug i magen når du tenker tilbake på hvor mye du aksepterte. Som varme i ansiktet, som en tung stein i brystet, som en uro som gjør at du vil forklare deg, forsvare deg, rydde opp i historien. Og inni hodet går setningene i ring: Jeg burde skjønt det tidligere. Hva feiler det meg. Andre ville aldri ha godtatt dette. Hvordan kunne jeg være så dum.

Det skammen gjør, er å gjøre en livserfaring om til en dom over hvem du er. Den tar et komplekst bilde – en relasjon, en dynamikk, en gradvis normalisering, øyeblikk av håp blandet med frykt, kjærlighet blandet med vantro – og koker det ned til én setning: Jeg er dum. Det er en veldig menneskelig reaksjon, men det er ikke en sann. Det er en måte å prøve å skape kontroll på i ettertid. Hvis jeg bare kan forklare det med at jeg var dum, føles verden mer forutsigbar. Da kan jeg love meg selv at dette aldri skal skje igjen. Men prisen er høy: Du må knuse deg selv for å føle deg trygg.

Her kommer det er et viktig vendepunkt. For her står du overfor to veier. Den ene veien er selvstraff. Den ser ut som “ansvar”, men ender ofte som mer separasjon: mer skam, mer lukking, mer mistillit – også til deg selv. Den andre veien er sannhet med kjærlighet. Den veien sier: Ja, jeg ser hva som skjedde. Ja, jeg ser at jeg ble for lenge. Men jeg nekter å gjøre meg uverdig i prosessen. Jeg tar lærdom uten å gjøre meg selv til fienden.

Den skammen du kjenner er ofte et lokk over en dypere smerte. Under den ligger sorg. Sorg over tid du ikke får tilbake. Sorg over kroppen din, energien din, gleden din. Under den ligger ofte sinne også, et sinne du kanskje ikke har tillatt deg å kjenne fordi du har vært den som “forstår”. Og under der igjen kan det ligge noe veldig ømt: et ønske om kjærlighet som er trygg. Et ønske om å høre til uten å måtte forsvinne fra deg selv.

Skammen prøver å fortelle deg at du var dum. Men ofte var det som skjedde at styrkene dine ble brukt mot deg. Empatien din. Tålmodigheten din. Evnen din til å se potensial. Trofastheten din. Det er ikke det samme som å si at du ikke har ansvar for grensene dine. Det er bare å si sannheten: Du ble ikke værende fordi du var tom i hodet. Du ble værende fordi du hadde håp, og fordi du antakeligvis har lært at håp er tryggere enn å gå.

Det som helbreder denne skammen, er at du begynner å møte “den gamle deg” med rettferdighet i stedet for forakt. Du visste ikke da det du vet nå. Du så kanskje glimt av endring og holdt fast i dem. Du tok kanskje små smuler som bevis på at dette kunne bli bra. Du gjorde det mange mennesker gjør når de elsker: Du prøvde.

Og så kommer det spirituelle skiftet: å oppgradere hjertet uten å stenge det. Å la kjærligheten få selskap av visdom. Å la medfølelsen få en ryggrad. Å forstå at det finnes en forskjell på å se mennesket og å gi mennesket tilgang til deg. Du kan ønske noen godt uten å være tilgjengelig for mer skade.

Å komme ut av skammen handler ofte om å finne et nytt språk. Ikke et språk som pynter på ting, men et språk som er presist uten å være brutalt. I stedet for “jeg er dum”, kan det bli “jeg var lojal”. I stedet for “hva feiler det meg”, kan det bli “jeg hadde håp, og jeg var redd for å miste”. I stedet for “jeg burde skjønt”, kan det bli “jeg ser det nå”. De små setningene er ikke kosmetikk. De er veier tilbake til selvrespekt.

Noe av det mest frigjørende du kan si til deg selv, er: Jeg var ikke dum. Jeg var lojal. Og nå lærer jeg å være lojal mot meg også. Det er ikke en unnskyldning. Det er en overgang. Det er et løfte om at hjertet ditt fortsatt får leve, men at det ikke lenger skal koste deg alt.

Og kanskje er det dette vi egentlig skal lære: At et stort hjerte trenger en dør. Ikke en mur, men en dør. En dør som kan åpnes når det er trygt, og lukkes når det ikke er det. At kjærlighet ikke er det samme som tilgjengelighet. At godhet uten grenser ofte blir selvutslettelse. At sann kjærlighet også inkluderer deg.

Skammen vil at du skal tro at du er dum fordi du ble. Visdommen vil at du skal se at du ble fordi du hadde kjærlighet – og at neste steg er å gi den kjærligheten samme retning: hjem til deg selv 💜