Nytt år- ny mulighet?

Det er noe nesten komisk med dagene rundt nyttår. Som om kalenderen klikker over til et nytt tall, og vi alle sammen får et kollektivt rykning i sjela: Nå! Nå skal jeg bli en ny versjon av meg selv. Det blir litt som å stå på kjøkkenet etter en lang dag, se inn i kjøleskapet og få panikk: “Jeg starter et nytt liv på mandag.” Bare at denne gangen har panikken pyntelys, konfetti og en egen hashtag.

Nyttårsforsetter kan være fine. Virkelig. Det er ikke noe galt med å ville endre seg. Det er ikke noe galt med å ville leve litt sunnere, spare litt mer, være mer til stede, få mer struktur, få mer frihet, skape noe eget, rydde opp i livet. Gode endringer er bra. Gode vaner er bra. Og vekst er noe vi virkelig er ment for ❤️

Men det er også mye fjas. Jeg vet at jeg nå tråkker på mange tær.

For det vi ofte gjør rundt nyttår, er ikke bare å sette oss mål. Vi lager et helt nytt menneske i hodet vårt. En superversjon som står opp klokka fem, med blanke øyne og mildt smil, trener før jobb, spiser chiapudding, bygger business, mediterer, skriver dagbok, drikker vann, sparer penger, er verdens beste forelder, verdens beste venn, verdens beste partner, har stålkontroll på følelsene sine og aldri blir trigget av noe som helst.

Denne delen av oss selv er en fantasi som ikke tar hensyn til at du er et levende menneske med en kropp, et nervesystem, et liv, en historie, en hverdag. Den tar ikke hensyn til at du har vært sliten. At du har båret mye. At du kanskje har gått på vilje altfor lenge. At du egentlig trenger noe helt annet enn “enda mer innsats”.

Det er nesten som om nyttårsforsett-kulturen har en underliggende tone av: “Nå må du skjerpe deg.” Som om desember er en domstol, januar en straffeanstalt, og du er den tiltalte som skal forbedres.

Og det er her jeg får lyst til å reise meg og si det høyt:

Faen da. Jeg vil bare på badeferie.

Ikke fordi utvikling er dumt, men fordi det er lov å være et menneske som ikke alltid vil bli “optimalisert”. Det er lov å lengte etter saltvann og sol og hvile og et liv som ikke bare handler om å fikse seg selv. Det er lov å ville puste. Det er lov å få pulsen ned. Det er lov å kjenne at den mest radikale endringen akkurat nå kanskje er å slutte å presse.

Det er en misforståelse at et nytt år må begynne med en ny kamp.

Kanskje er det nettopp derfor desember ofte blir så ladet. Det er mørkt. Det er stille mellom ting. Det er naturlig at vi reflekterer. Vi ser tilbake, vi kjenner etter, vi blir litt mer bevisste på tid. Og i den bevisstheten kommer ønskene. Det er menneskelig. Vi ser hva vi savner, hva vi lengter etter, hva vi vil mer av.

Men det finnes to typer ønsker.

Den ene typen kommer fra stress og selvkritikk: “Jeg må bli bedre, ellers er jeg ikke god nok.”

Den andre typen kommer fra kjærlighet og liv: “Jeg vil ta bedre vare på meg. Jeg vil leve mer sant.”

De kan se like ut på utsiden, men de føles helt forskjellig på innsiden.

Når du setter deg et mål fra selvkritikk, føles det stramt. Du blir hard. Du blir alt-eller-ingenting. Du faller av etter to uker og tenker at du er svak. Du gjør januar til en test på om du fortjener respekt.

Når du setter deg et mål fra kjærlighet, føles det mykere. Du tåler å starte smått. Du tåler pauser. Du tåler menneskelighet. Du bygger noe som faktisk kan vare.

Og kanskje er det dette vi glemmer når nyttårsforsetter begynner å ligne en hel prosjektplan for et helt annet menneske: at endring som ikke inkluderer hvile, ofte bare er kontroll.

Mange av oss trenger ikke flere krav. Vi trenger en ny relasjon til oss selv.

Hva om den mest modne nyttårserklæringen ikke er “nå skal jeg bli en ny meg”, men “nå skal jeg begynne å lytte”? Hva om du ikke trenger 18 mål, men én setning som gjør deg tryggere i kroppen?

Kanskje: “Jeg skal få pulsen ned.”

Kanskje: “Jeg skal sove mer.”

Kanskje: “Jeg skal lære å si nei.”

Kanskje: “Jeg skal ha mer sol på huden.”

Kanskje: “Jeg skal slutte å skamme meg til endring.”

Kanskje: “Jeg skal velge det som roer meg, ikke bare det som forbedrer meg.”

Og ja, du kan fortsatt trene. Du kan fortsatt spise sunnere. Du kan fortsatt bygge business og spare penger og jobbe med selvtilliten. Men hva om alt det skjer i en annen rekkefølge? Hva om det starter med ro, ikke krav?

For ofte er det nervesystemet som trenger et nyttårsforsett, ikke viljestyrken.

Vi snakker så mye om motivasjon. Men motivasjon bor mye oftere i trygghet enn i press. Når du er regulert, sover nok, puster dypere og kjenner deg litt mer hjemme i kroppen, blir det faktisk lettere å velge ting som er bra for deg. Ikke fordi du “tok deg sammen”, men fordi du ikke lenger lever i indre brannslukking.

Så hvis du står der i desember eller januar og kjenner at alle forventningene legger seg som en tung dyne over brystet, kan du prøve å stille et annet spørsmål enn “hva skal jeg få til?”

Spør heller: “Hva trenger jeg?”

Og vær helt ærlig. Kanskje trenger du ikke et nytt regime. Kanskje trenger du en badeferie. Eller en kveld uten skjerm. Eller en helg uten planer. Eller en samtale du har utsatt. Eller en dag der du gjør mindre og kjenner mer.

Nyttår handler egentlig ikke om datoen. Det handler om et øyeblikk der vi merker at livet går, og at vi fortsatt får være her. Og i det ligger en stille mulighet: Ikke til å bli et nytt menneske, men til å komme litt nærmere det mennesket du allerede er.

Så ja, la oss gjøre gode endringer. Men la oss også være voksne nok til å innrømme at noen ganger er den beste endringen å senke skuldrene.

Tekst skrevet i «Jeg-vil-egentlig-bare-på-badeferie-modus 🏖️