Innesluttet som liten... overhøvlet som voksen

Jeg har hørt jeg var sta som liten. Så sta at mamma hadde noen øyeblikk der hun ønsket å adoptere meg bort.. festlig.. eller ikke.. 

Jeg hadde visst et temperament i 3 års alder. 

Jeg sklei mer over i en innesluttet form og i det jeg begynte på skolen var jeg mer eller mindre usynlig. 

Noe inni meg visste nok at det ikke hjalp å si noe.

Det hjalp ikke å skrike. 

Det hjalp ikke å gråte. 

Det var ingen der som brydde seg allikevel. 

Jeg begynte nok ikke å trives særlig før jeg byttet barneskole i 5.klasse. 

Ungdomstiden min var ikke særlig enkel. Og etter hvert som tiden gikk, ble jeg nok testet en del. 

Jeg var ikke den som var flink til å sette grenser. 

Sette grenser når jeg ble behandlet dårlig. 

Dette var vel egentlig det eneste jeg kjente til. Det var jo normalt. Ingen skade skjedd liksom. 

Det var vel først i ungdomstiden jeg begynte i si ifra. Å si i mot. Å stå opp for meg selv.

Her sitter jeg i mine 40 og ser tilbake. 

Jeg føler meg lite hørt og sett. Jeg snakker om relasjoner til menn. (Mamma har nå blitt min bauta)

Hver gang jeg har forsøkt å sette grenser har jeg møtt motstand enten fysisk, verbal overhøvling eller silent treatment. 

Hvordan lærer man seg da at det er viktig å stå trygt i seg selv? 

Jeg vil forøvrig dele at mamma i senere tid gikk bort til foreldre til barn av mitt slag og motiverte deres foreldrerolle videre med at denne staheten er gull verdt når man vokser seg til. Veldig viktig moment..